Om meg

Mitt liv har vært en reise med store forandringer og jeg kan med stolthet si at min erfaring og terapeututdanning ved NGI Høyskole har gitt meg gode verktøy til å hjelpe andre. Min yrkesvei har ført meg til rusomsorgen- jeg har jobbet på ulike behandlingsteder, NAV og i kommunens psykiske helsetilbud. I fire år har jeg drevet egen terapipraksis, der jeg har hatt gleden av å støtte mennesker med ulike utfordringer.

For 15 år siden ble jeg rusfri. I bagasjen min hadde jeg 32 år med så mye rot og kaos at livet mitt var nesten uutholdelig. Som barn og ungdom hadde jeg ingen forståelse av den tunge bagasjen jeg bar med meg. Som ung voksen forsto jeg jo at jeg hadde traumer, men jeg visste ikke hvordan jeg kunne rydde opp i det. Tanken på å åpne bagasjen var helt uaktuelt. Jeg tror ikke jeg engang var klar over muligheten.

Så jeg fortsatte å navigere livet med de samme destruktive løsningene. Jeg kunne ikke forstå hvorfor livet mitt aldri ble bedre, men verre. Til tross for at jeg oppriktig følte jeg gjorde mitt beste, manglet jeg innsikten og evnen som skulle til for å få til en endring.

Noen ganger kan en krise bli som en katalysator til forandring. Heldigvis var det akkurat det som skjedde meg. Jeg husker godt dagen det skjedde og jeg kjente meg langt fra heldig, men overveldet av frykt og maktesløshet. Jeg fikk erfare at selv om jeg egentlig ønsket meg et bedre liv, så var det en viss trygghet i det jeg kjente til. Uansett hvor kjipt det var.

Det har jeg senere sett at kan forhindre mange i å søke hjelp.

Nå kan jeg se tilbake med en dyp takknemlighet for at situasjonen utviklet seg som den gjorde. Jeg hadde låst meg selv inne i et trangt hjørne, og konsekvensene var store.

Det var egentlig ingen andre veier å gå enn å be om hjelp. Jeg tror aldri jeg har vært så redd som da, men det ble starten på en fantastisk reise.

Gjennom terapi fikk jeg muligheten til å rydde opp i tankene mine og sortere følelsene mine. Etter hvert begynte jeg å forstå hvorfor jeg hadde valgt de løsningene jeg gjorde og hvorfor de ikke førte meg dit jeg ønsket. Denne prosessen har vært smertefull, men den har også vært utrolig verdifull for min personlige vekst.

Når vi vokser opp, tilpasser vi oss verden og tar i bruk de verktøyene vi intuitivt føler er nødvendige. Som barn skapte jeg en fantasiverden for å føle meg trygg og ha kontroll.

I ungdommen ble rusen min flukt, og jeg erfarte de negative konsekvensene et slikt liv fører med seg. Verktøyene jeg brukte som barn var en gang gode og livsviktige for meg. Men etter hvert som jeg ble eldre, fungerte de ikke lenger til min fordel.

Jeg kunne sakte, men sikkert ta i bruk nye verktøy og med nye strategier ble jeg etterhvert en ganske annen utgave av meg selv. Nå føler jeg meg ganske heldig som har fått leve ut to versjoner.

Noe av det som har hjulpet meg mest i denne prosessen er mennesker med egenerfaring, andre med tøff bagasje som hadde fått til endring.

Jeg hadde vanskelig for å tro at jeg kunne oppleve og være tilstede i verden på en god og trygg måte. De menneskene som hadde gått veien før meg ble til fyrtårn i mørket, bevis på at det går an. Når jeg ikke klarte å ha tro på meg selv, var de der og trodde på meg. Når de delte sine erfaringer og jeg turte å lytte til dem, begynte jeg å bli mer glad i meg selv. Jeg turte å prøve ut nye måter å gjøre ting på som ga positive resultater. Plutselig opplevde jeg å være en person andre trengte og stolte på. Det var helt nytt for meg og veldig stort.

Gestaltterapi satte på plass de siste brikkene, etter å ha prøvd utallige andre former for terapi. Uansett hvor rasjonelt jeg forsøkte å tenke, så kunne jeg likevel ha sterke reaksjoner jeg ikke helt forsto. I psykiatrien kaller de det PTSD og ADHD.

I Gestalt lærte jeg hvor viktig det er å ha med kroppen. Jeg husker godt øyeblikket jeg lærte at «kroppen husker». Det ga mening. Kroppen er ikke oppdatert i den prosessen hodet har hatt. Kroppen lærer av erfaringer og er ikke rasjonell. I Gestaltterapi fikk jeg jobbe med nettopp det å gi kroppen nye erfaringer, og ikke minst, kjenne etter hva den prøver å fortelle.

Siden jeg ble rusfri, har jeg vært åpen om min historie. Jeg skammer meg ikke lenger om hvor jeg kommer fra. Og når jeg i tillegg er så heldig å kunne være fyrtårn for andre, gir historien min mening.

I dag er jeg lykkelig gift med en fantastisk mann. Jeg har to hjemmeboende barn, samt to voksne som har flyttet ut. Livet mitt nå er ganske rolig sammenlignet med hvordan det var for 15 år siden og jeg elsker denne hverdagen som er forutsigbar og trygg, men likevel utfordrende nok til at det aldri blir kjedelig. For livet kommer sjeldent uten noen skjær i sjøen. Da er det godt å ha verktøyene til å navigere seg stødig gjennom det.